Av Trond Heum

På et seminar under årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival redegjorde regissør Erik Skjoldbjærg og klipper Frida Eggum Michaelsen for klippingen av filmen som i 2011 vant Amanda-prisen for beste manus og regi.

Ifølge Erik Skjoldbjærg var intensjonen med Nokas å gjengi ransforløpet mest mulig nøyaktig. Blant annet ble alt filmet på steder der handlingene faktisk fant sted 5. april 2004. Også pengesedlene i filmen er ekte, for anledningen lånt og strengt voktet under innspillingen (!). Videre er framstillingen av menneskene som tilfeldigvis befant seg i området hvor ranet foregikk, basert på opplysninger politiet, ranerne og andre har gitt av personer de observerte.

Regissør Erik Skjoldbjærg og klipper Frida Eggum Michaelsen redegjorde for klippeprosessen i arbeidet med Nokas-filmen. Foto: Trond Heum.

Fokus på handlingen
Skjoldbjærg poengterte at intensjonen med filmen var å ha fokus på ranshandlingen, ikke personene bak den.

– Vi ønsket ikke å videreføre linjen fra pressen, hvor personfokuset var sterkt og ranerne nærmest mytologisert. I vår film ønsket vi ikke å knytte en sterk identifikasjon med enkeltpersoner. Derfor fokuserte vi ikke på karakterenes tanker og følelser, kun på hva de gjorde under ranet, fortalte han.

Han kunne videre fortelle at man vurderte å begynne filmen med et bilde hvor ranerne kvelden før sitter og ser på film, derav raneren som viste seg å være kreftsyk. Dette ble droppet nettopp for å unngå å skape forventningen om at publikum skal bli kjent med ranerne.

Realistisk, estetisk og dramatisk: Ranerne i slow motion med slegge mot vinduet, filmet fra de ansattes synsvinkel. Bilde: Alligator Film.

Estetiserende brudd
Filmen fikk isteden et åpningsbilde hvor ranerne i slow motion trer fram med Nokas-bygget som bakgrunn.

– Nokas-ranet eksisterte både som en realitet og som myteomspunnet fortelling. Selv om vi valgte en ekstremrealistisk fortellerform, trengte vi noen estetiserte bilder som påminner oss om myten.

Disse er forføreriske og står i kontrast til den strenge realismen i filmen, forklarte Skjoldbjærg.

Et annet effektfullt bilde i slow motion viser ranerne som prøver å knuse et vindu i Nokas-bygget med slegge:

– Dette bildet hever øyeblikket enormt, både i handling og følelser. Det er veldig effektfullt, kommenterte klipper Frida Eggum Michaelsen.

Endring av fortellerstruktur
En annen intensjon med filmen, som ifølge Skjoldbjærg skulle vise seg atskillig vanskeligere å få til å fungere, var å skape en fortellerstruktur der publikum fulgte én og én karakter gjennom en slags opplevelseskorridor.

– Tanken var å følge flere karakter framover, og så springe tilbake i tid og skape krysninger. Denne strukturen ble droppet av hensyn til publikum. For mye energi ville gått med til å orientere seg i alle tidssprangene, fortalte han.

Filmopptakene var imidlertid gjort ut fra den fortellerstrukturen regissøren først hadde tenkt seg. Det betød at man satt med mange lange tagninger, som nå måtte klippes opp og fordeles andre steder i filmen.

Frida Eggum Michaelsen pekte her på utfordringene med å få fram hvordan ulike hendelser står i forhold til hverandre når man skal klippe fra det ene til det andre.

I den ferdige filmen er det også noen tidssprang, og Skjoldbjærg understreket nødvendigheten av at publikum tidlig i handlingen får signaler om hvordan tidsaspektet blir behandlet i en film.

– Noen steder kan man markere tidssprang med tekst, andre steder er det mer subtilt.

Slutten av filmen skiller seg noe fra manuset, siden manusforfatteren ønsket å slutte filmen med drapet på politimannen Arne Sigve Klungland.

– Vi stilte oss spørsmålet om vi fikk vite for lite om hva som skjedde med enkeltpersonene i filmen. En annen klipper var også inne i denne prosessen, og han bidro med noen nye ideer som Frida deretter la siste hånden på verket på, forklarte Skjoldbjærg.

Identitetsmarkører
Med såpass mange maskerte ranere i sving kan det være vanskelig for publikum å skille hvem som er hvem. Her kunne imidlertid filmteamet basere seg på noen identitetsmarkører knyttet til de virkelige ranerne, for eksempel at Kjell Alrich Schumann var den eneste som gikk med politiradio på seg, at en av ranerne hadde pusteproblemer og at David Toska hadde glemt å sy igjen maska si. At ranerne i de fleste tagningene bærer maske, gjorde det ifølge Skjoldbjærg også lettere å ettersynke dialogene.

Tidkrevende
Klippingen av filmen tok ifølge klipper 24 uker, mot opprinnelig tiltenkte 18 uker. Underveis ble ulike klippealternativer vist for en utvalgt gruppe av mennesker, de fleste med filmbakgrunn.

– Vi brukte i hovedsak folk med kjennskap til film fordi det kan være vanskelig for andre å forholde seg til slike arbeidsklipp uten filmlyd. Men de som vi testet klippene på, hadde ikke noe kjennskap til dette filmprosjektet i forkant. Én uke hadde vi faktisk en ny seergruppe inne hver dag, fortalte Skjoldbjærg.

Sluttproduktet betegnet han som en film med relativt rolig klipperytme, men som likevel har høy intensitet, noe også en suggererende musikk bidrar til.

Filmen ble for øvrig redigert i Avid på Mac.

Regissør vs klipper
Hvordan fungerer så samspillet mellom regissør og klipper i en filmprosess?

Skjoldbjærg pekte på viktigheten av å få klippet sammen filmen tidlig slik regissøren egentlig har tenkt den, for så å se hvordan det hele fungerer.

– Det er også viktig for regissøren å lytte til klipperens innspill, men samtidig bør man ta vare på noen av grunntankene man har om filmen, understreket han.

Frida Eggum Michaelsen mente at det nok er mye lettere for klipperen å bryte den tiltenkte strukturen enn det er for regissøren. Til [tilt] forklarte hun i etterkant av seminaret at hun pleier å forberede seg til et klippeoppdrag ved å lese manuset og snakke med regissøren. Selve filminnspillingen følger hun derimot sjelden.

– Men det er først i møtet med bildene at mine tanker om filmen virkelig begynner å ta form. Bildene legger også mye av føringen for rytmen i klippene, poengterte hun.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.