Det sier Eskild Vogt om unge filmskapere i en samtale med Lars Ole Kristiansen i «Montages». Det er et langt og godt intervju Montages har gjort med Vogt.
Tenking og drømmer
Filmskaperen bak Blind og manusforfatteren av Reprise og Oslo, 31. august forteller ikke bare om arbeidet med Blind, men også om filmkulturens betydning for hvilke filmer som blir laget, forskjellen på tv-serier og film og filmmediets muligheter til å forholde seg til tenking og drømmer.
Særlig interessant for unge folk og lærere, er Vogts fortelling om hvordan han ble filmskaper.
Les hele intervjuet på her:
http://montages.no/2014/03/en-samtale-med-eskil-vogt-del-1/
http://montages.no/2014/03/en-samtale-med-eskil-vogt-del-2/
Her er noen sitater fra samtalen:
«Se film, se mye film – det er alltid det beste rådet. Jeg fikk akkurat en liste med spørsmål fra Amandus-festivalen, av typen «hvordan kommer man seg inn i filmbransjen?». Det er ikke noe aspirerende filmskapere bør tenke på. Man bør finne ut hva man er interessert i og fordype seg, finne en stemme der. En kjepphest for meg er egentlig hvordan man kan formidle filmhistorie, hvilke arenaer vi har og hvordan disse anvendes. Cinemateket er viktig, det å se filmer på stort lerret. (…) Vil du lage film så kommer du aldri til å angre på tiden du har brukt på cinematekene. For å ha en sjans til å forstå hva film er og kan være, må man også se eldre film på stort lerret.»
Om den begynnende interessen for film:
«Det begynte med at jeg utforsket amerikansk film. Først blockbusterne på 80-tallet, og deretter syttitallsklassikere, kultfilmer, deretter en splatterfilm-fase, og når jeg hadde tømt hyllene på Video Nova for diverse amerikansk film, beveget jeg meg over til europeisk og fransk film. Overgangen skjer jo nesten umerkelig; det gikk ganske raskt fra Luc Besson til Bresson. Jeg begynte å gå på Cinemateket og Blindern filmklubb, og på videregående fikk jeg en fornemmelse av at «dette kan man faktisk drive med», så ved siden av å dyrke en omfattende filminteresse, begynte jeg å pønske på hvordan jeg kunne finne en vei inn i filmbransjen.»
Om tv-serier:
«Jeg tenker den voldsomme oppvurderingen av TV-serier er litt min generasjon sin skyld. Når man begynner å komme litt opp i tredveårene og har stiftet familie, kommer disse kvalitetsseriene veldig beleilig. Man kan se dem hjemme, i eget tempo, hvilket passer småbarnslivet perfekt. Det krever mindre enn å gå på kino eller Cinemateket for å jakte på den store kunstopplevelsen. Da blir det veldig beleilig å tenke at «dette er det viktige nå» og å nedvurdere filmen man ikke gidder å oppsøke. Og denne generasjonen er nå den som sitter i posisjon til å bestemme hva som skrives om kultur i avisene og i media.»
Om film, tanker og drømmer:
«Jeg har alltid vært veldig interessert i hvordan man fanger tankeprosesser på film. Det er liksom en opplest sannhet at film er det dokumentariske, realistiske mediet par excellence, fordi man fanger det som faktisk befinner seg foran kameralinsen der og da. Dette er jo helt udiskutabelt, men samtidig er det ikke slik vi mennesker opplever verden – vi opplever verden i en kontinuerlig lang tagning. Og selv om man skyter med lange tagninger, er klippet helt essensielt, altså det å gå fra et bilde til et annet – dét er det grunnleggende filmiske. Klippet er ikke til stede i ens persepsjon av verden, men det finnes i tanke- og drømmeverdenen. At film i sin essens er tettere på tankeprosessen eller på drømmen enn den er på virkeligheten, er noe jeg har tenkt mye på, og som fikk et veldig naturlig uttrykk i Blind.»
Om hvordan vi vurderer samtidsfilmen:
«Jeg skulle ønske at systemet i større grad var tilrettelagt for å utvikle de kreative kreftene. At filmskaperne har kontrollen gjennom hele den kunstneriske prosessen, og møtes med respekt – da er sjansen for at det dukker opp noe virkelig interessant større. Filmer kan bli sett av femti mennesker eller hundre tusen, men når alt kommer til alt, er ikke dette det mest vesentlige. Er det noen som husker filmen om ti år? Har den betydd noe for noen, vært definerende på noen måte? Finner den sin plass i norsk kulturhistorie? Et slikt perspektiv bør man ha hvis man skal lage film med statlig støtte. En film er ikke bare akkurat nå. Den skal leve et liv og bli oppdaget, også i fremtiden.»
