En ny bok gir innblikk i de unges egne tanker om å se på nyheter og viser hvordan det å lytte til dem, kan være den beste måten å hjelpe dem med å forvandle uroen til demokratisk engasjement.
Krig og katastrofer i media. De unges møte med brutale nyheter.
Soilikki Vettenranta
Fagbokforlaget, 2017, 161 sider
Bokomtale av Per Terje Naalsund
Nyheter om terrorangrep kommer tett for tiden. Etter at fans av Ariana Grande ble drept av en selvmordsbomber etter en konsert i Manchester i år, fortalte en av elevene mine at hun var blitt redd for å gå på konserter og en annen at han helst ville bosette seg et godt stykke unna hovedstaden, for i Oslo kunne det når som helst skje noe forferdelig. Vi vokser jo opp i terrorismens tidsalder, sa han til meg.
Møter med ungdom
Så hva skal vi gjøre med dette at ungdommer ser og hører om brutale nyheter fra hele verden nesten hver eneste uke? Solikki Vettenranta er professor i mediepedagogikk ved NTNU og hun har skrevet en aktuell bok om dette: Krig og katastrofer i media. De unges møte med brutale nyheter. Det er en spennende bok for blant annet lærere som meg som ofte tenker på hvordan vi skal ta i bruk det som skjer i verden, i møtene våre med elever. Det er også en bok foreldre kan ha nytte av, og dessuten en bok som alle som jobber i mediene med formidling av nyheter, gjerne kan lese.
Vettenranta dokumenterer og kommenterer barn og unges nyhetsopplevelser ut fra tre perspektiv: Hvordan lages nyheter om brutale hendelser? Hvordan oppleves de? Hvordan kan voksne bidra til at møtet med brutale nyheter bidrar til demokratisk engasjement i stedet for apati?
Hvorfor blir nyheter brutale?
Bokas undertittel tar opp Vettenrantas hovedbekymring når det gjelder produksjonen av nyheter. Er det nødvendig at nyheter om brutale hendelser skal oppleves brutalt for den som ser på? Her forteller Vettenranta blant annet om de presseetiske diskusjonene som er oppstått etter skolemassakrer i Finland og sammenligner dekningen av gisselaksjonen i Beslan i Russland med dekningen av Utøya-massakren. Jeg blir imponert over måten hun drøfter dette på, for hun får godt fram hvordan mediene ikke opererer alene i feltet, men spiller på den samme arenaen som myndighetene. Jo åpnere myndighetene er om det som skjer, jo mindre nødvendig blir det for mediene å tråkke midt oppe i hendelsene for å finne ut av og formidle det som skjer, der og da. Da blir det også færre muligheter til å formidle brutale bilder fra hendelsene, fordi redaksjonene verken opplever et like stort informasjonspress fra publikum eller opplever presset fra konkurrentene om å komme med siste nytt like sterkt. Dette kapitlet i boka gir altså både journalister og informasjonssjefer noe å tenke på.
I det hele tatt er Vettenranta dyktig til å drøfte uten å komme med entydige konklusjoner og hun er i stand til å formidle dilemmaene nyhetsformidlerne står i, fra innsiden.
På ett punkt tar Vettenranta tydelig stilling, og det er mot tendensen hun ser blant nyhetsformidlere til å ville ta i bruk virkemidler som bringer nyhetene i retning av underholdning. Å formidle emosjonelle opplevelser er blitt et stadig viktigere virkemiddel, og ofte blir skadede og pårørende intervjuet uten at dette gir seerne noen økt forståelse av hendelsene. Vettenranta er her særlig opptatt av at barn og unges sorg og fortvilelse ikke bør tas i bruk som en dramaturgisk effekt. For det første er det nettopp slike bilder som gjør (altfor) sterkt inntrykk på unge seere, noe som kommer godt fram i intervjuene hun har gjort med ungdom. For det andre er det også nødvendig at journalister tar hensyn til barn og unges verdighet i slike situasjoner, der de selv ikke kan sette grenser for journalistene.
Kan nyheter engasjere?
Vettenranta gir mediene gjennomgående en positiv funksjon. Barn og unge trenger ikke å beskyttes fra nyheter; heller handler det om å engasjere dem. Derfor er det også nødvendig å ta i bruk uttrykksmidler som når fram til seerne. Vettenranta får dette godt fram ved å fortelle om et besøk i Auschwitz, der hun mener at virkemidlene som brukes i formidlingen av overgrepene var for uengasjerende. Slik gir hun mediefolk en viktig oppgave: De må kunne formidle emosjonelle opplevelser som skaper engasjement og nysgjerrighet.
Selvbeskyttelse
Vel en tredjedel av boken består av presentasjon og drøfting av ungdoms medieopplevelser.
Ungdommene sier her klart fra at de ikke ønsker sensur (men gjerne aldersgrenser), for de vil vite «hvordan det er i verden». Boka gir på ingen måte inntrykk av at ungdommer ikke mestrer å ta til seg nyhetene de opplever, og den forteller at de tar i bruk flere strategier for å beskytte seg mot medienes ønske om å skape emosjonelle reaksjoner. Boka får fram hvordan ungdommene selv opplever nyhetene på kroppen, ved at de holder maska, sitter litt mer anstrengt, holder igjen gråt, ser bort osv. De klarer ikke alltid å stenge emosjonene ute, og det er særlig når nyhetene blir for virkelighetsnære, enten de foregår et sted ungdommene knytter seg til, eller gjelder personer de kan identifisere seg med, at de kan komme til å se på uten filter. Akkurat dette temaet skulle jeg gjerne ha ønsket at Vettenranta gikk mer i dybden på, for her merker jeg at jeg selv blir berørt av det de forteller. Det virker jo både sunt at de kan beskytte seg og usunt at de må gjøre det. Jeg skulle ønske at hun også tok opp den psykologiske siden ved denne adferden, for det ville kanskje gjort drøftingen hennes av presseetikk enda dypere.
Voksnes rolle i et nytt medielandskap
Et kapittel i boka er skrevet av Daniel Schofield. Han tar blant annet opp hvordan den digitale utviklingen skaper nye rammer for medieopplevelsene våre. Nyhetene er ikke lenger noe ungdom i hovedsak opplever sammen med voksne, via Dagsrevyen eller avisene, men noe som dukker opp på mobilene i lomma deres, ofte indirekte ved at noen videresender eller kommenterer hendelser de har fanget opp. Det er derfor grunn til å tro at en del unge blir gående alene med opplevelsene av brutale nyheter, mens mange bare deler opplevelsene sine med jevnaldrende.
Dette gapet som oppstår mellom unge og voksne som følger av dette, er det de voksnes jobb å fylle, forteller Schofield. Vi kan ikke vente på at ungdom skal stille oss spørsmål om det de har fått vite, for disse spørsmålene kommer høyst sannsynligvis ikke. I stedet må vi voksne tilrettelegge for samtaler. Dette er det nok mange foreldre som ikke tenker over. Schofield forteller at få elever i undersøkelsene som ligger bak denne boka, hadde snakket om kriger og katastrofer med foreldrene sine.
I denne situasjonen er det viktig med engasjerte lærere. Schofield mener at lærere bør skape klasserom der det diskuteres medietekster på en åpen og kritisk måte. Elever trenger lærere som som har et våkent blikk for medier og teknologi, for vi må selv følge med på nyhetene og henge med i den digitale utviklingen for å forbli relevante samtalepartnere for de unge.
Å lytte til de unge
Begge forfatterne er opptatt av at møtene med nyheter ikke skal skape en følelse av avmakt hos de unge. Intervjuene deres viser at faren absolutt er til stede, og derfor er de opptatt av at både mediene og skole/hjem må støtte opp under de unges vilje til å delta i demokratiske prosesser. Deres tips til oss er at det aller viktigste er å gi rom for de unges egne tanker om nyhetene de ser på, og hjelpe dem med å forstå både hva nyhetene handler om, og hvordan de blir laget. Å lese hvordan Vettenranta og Schofield selv har snakket med ungdommene og deres refleksjoner rundt samtalene, føles som gode forberedelser til selv å gå i gang med dette.
