Tittel: Virkelighetsoverdose
Forfatter: Annie Le Brun
Cappelens upopulære skrifter, 2011, 148 sider.
Bokkritikk av Per Terje Naalsund
Å ha lest denne boka er som å få en liten huskelapp i baklomma. På den ene siden av huskelappen står det: Husk det sanselige! På den andre siden: Vi drukner i en strøm av fenomener som villeder oppmerksomheten vår.
Det er ikke noe nytt det som står på den andre siden av lappen. Noen få er nok helt uenige i påstanden. De hevder heller at det gjelder å lære seg å svømme. Og de fleste av oss er sånn halvveis enige, men ser ikke noe godt alternativ. Vi holder oss flytende så godt vi kan, for vi må følge med og vi må lære oss nye ting hvis vi skal kunne delta i samfunnet. Mye av det er dessuten morsomt, interessant osv.
Det er kanskje bare ved hjelp av generasjonskløften at vi kan få godt øye på denne utviklingen. Det er enorm forskjell på muligheten barn i dag har til å la seg stimulere av kommunikasjonsteknologier og det som førkrigsbarn hadde. Det er snakk om en ny måte å lære om verden på. Før måtte man erfare verden på sin egen kropp, nå kommer verden til oss i form av medierte fortellinger. Vi erfarer stadig mindre og tilbys i stedet stadig flere opplevelser. Ifølge Le Brun fører dette til at vi mister kontakten med det sanselige og blir medgjørlige ofre for samfunnsutviklingen.
Arven etter surrealistene
Annie Le Brun er født i 1942 og er poet og essayist. Det er ikke mye jeg vet om henne, men av etterordet til Per Buvik i Virkelighetsoverdose, går det fram at to hendelser har vært viktige for henne. Hun ble et sent medlem av kretsen rundt Andre Breton og har opparbeidet seg store kunnskaper om surrealismen. Det viktigste for henne er ikke å lage noe system ut av bevegelsen, men å holde ved like surrealismens impuls. Dens opprør. Det er alltid en tendens til at det dannes en enighet om hvordan verden henger sammen, og da stivner mennesket til. Surrealismen vil negere denne enigheten og møte den med en annen virkelighet, som er hentet fra det dypeste i mennesket. Et godt eksempel på dette kan man finne i denne boka der hun beskriver hvordan verden i dag er dominert av det som er belyst, og at man til og med eksperimenterer med å spre solens lys over jorda ved hjelp av speil ute i verdensrommet. Hva vil da skje med natten og alt det menneskelige som hører natten og mørket til?
Institusjonskritikk
Den andre viktige hendelsen er studentopprøret i mai 1968 i Paris. Etter å ha vært med på opprøret mot autoriteter og tilstivnet institusjonell praksis, har det vært uaktuelt for henne å innta maktstillinger og posisjoner. Etter doktorgraden om Sade har hun aldri søkt noen stilling, og hun er blitt en framstående kritiker av den institusjonelle praksisen ved de franske utdannelsesinstitusjonene.
I boka Virkelighetsoverdose som også inneholder foredraget «Om teorioverdosen», kritiserer hun tenkemåten til verdenskjente professorer som Kristeva, Barthes, Deleuze, Derrida og Foucault. Hun ser i grunnen ikke noen forskjell på skriftene deres og mediebablet ellers. Teoriene deres gjør ikke menneskene bedre i stand til å ta hånd om tilværelsen, men har i stedet skapt en egen sfære av språk der man kan teoretisere uendelig om virkeligheten uten å nærme seg den. I stedet for å forankre menneskene i en motstandskamp mot fenomenene som truer det, har de vært så fascinerte av hva fenomenene gjør med menneskene at de i stedet lærer studentene å navngi, tilpasse oss og akseptere denne prosessen. Akkurat her minner kritikken hennes om filosofen Hans Skjervheims kritikk her i Norge, der han anklaget litteraturvitenskapen på åttitallet og den framvoksende bedriftsøkonomien for å stå i ledtog med hverandre. Litteraturvitenskapens relativisme og påstander om at «det finnes ingenting utenfor teksten» skal ha skapt en selvforståelse innenfor kulturfeltet som gjorde at økonomiveldet ikke lenger møtte motstand.
Nødvendigheten av et menneskesyn
Om jeg skjønner Annie Le Brun rett, så er budskapet hennes at det viktigste av alt er synet på mennesket. Hvis du ikke har noe bevisst syn på mennesket og hva et menneske er og hva et menneske kan og hvordan menneskene har det, så vil det du tenker og skriver og lærer bort bidra til forvirringen av menneskeheten. Og det er nettopp her hun trekker på lærdommen fra surrealismen, som hun mener er den siste teori- og kunstretning som har satt mennesket i sentrum.
Upopulært
Jeg skulle ønske at det fantes en kortversjon av budskapet til Annie Le Brun. For dette er en utgivelse i serien Cappelens upopulære skrifter, og utgivelsene i denne serien er sjelden enkel lesning. Til tross for at jeg har sympati med budskapet i boka, så var det frustrerende å lese boka første gang. Det er ingen selvhjelpsbok, som forteller hvordan du kan erobre tilbake sanseligheten og livet. Det er en bok som i stedet peker på symptomer, muligens også på årsaker, og som lister opp en rekke fenomener som medvirker til en tendens. Budskapet forsvinner i dette mylderet av ensidig kritikk, referanser, namedropping og antydninger om at det er en sammenheng mellom fenomener som miljøødeleggelser, metafor-fattigdom i språket, globalisering, reality-tv og forskning. Det var derfor vanskelig å få et grep om argumentasjonen og slik føle at boka gjorde meg bedre i stand til selv å argumentere for viktigheten av sanselighet og et menneskesyn. Da jeg leste den om igjen ble jeg noe mer positivt innstilt, og kanskje burde jeg lese enda en gang for skikkelig å komme inn i tankegangen hennes. Det er en bok der de fleste referansene er til franske diktere, forfattere og filosofer som er opptatte av litteratur, så det er muligens en forutsetning for å føle seg tiltalt av boka at man har studert litteraturvitenskap og har litt kunnskap om fransk kultur.
Hovedargumentene
Hovedargumentasjonen til Le Brun er følgende: Språket vårt er blitt utarmet og bedragersk, og det leder menneskene til å tenke trangere, kortere, upersonligere og i flokk. Evnen til å bruke språket til danne metaforer som fører oss mot det ukjente, ulevde, utenkte og utopiske er alvorlig truet. Selv ikke poeter og kunstnere makter dette lenger. Skylda for dette gir Le Brun virkeligheten. Og med det mener hun både tendensen til å omtale bare det som lar seg peke på, og tendensen vi har til å la oss forføre av det som mimer en slags virkelighet, slik som nyheter, pressemeldinger, tvprogrammer og internettsider. Det er to sider av samme sak for Le Brun. Vi mimer alle virkeligheten, og i akademia er de så fortryllet av denne miminga av virkeligheten at de bruker all sin tid på å beskrive denne miminga i stedet for å dykke dypere.
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen dette fra dagens mediastudier, heller ikke fra litteraturstudier. Ordet virkelighet er et problematisk ord for oss som studerte på 80-90-tallet. Vi skrev det helst med hermetegn – «virkelighet» – og med det mente vi at virkeligheten ikke lenger var tilgjengelig for oss. Her har det helt klart vært en utvikling, for i dag snakker vi igjen om virkeligheten uten hermetegn. Som Le Brun er inne på i et avsnitt av teksten sin, så er det i dag en klar tendens til at ord i stadig større grad refererer til fraværet av selve fenomenet, og at folk later som ingen ting og bruker ordene som om de skulle kunne erstatte fenomenet. Når virkeligheten og snakk om virkeligheten flommer over oss på kultursidene, så er det et tegn på at det slett ikke er virkeligheten det er snakk om, men heller ordet «virkelighet», som er blitt en kulturell trend som vi får i overdose.
Drømmer og fantasier
Hva skulle være virkelig ifølge Le Brun? Jo, det virkelige har med personlige erfaringer å gjøre, og ikke minst med det som vi ikke greier å gripe om. Det som er drømmer og fantasi. Jeg gjentar, i følge Le Brun er virkeligheten først og fremst drømmer og fantasi! Det høres snodig ut. Hva mener hun så med det? Jeg tror hun mener at virkelighet ikke finnes, der ute, men at virkelighet er noe som skapes, og det skapes særlig ved at man skaper rom for sine egne drømmer og fantasier. At man gjør opprør, følger impulser og omformer virkeligheten ved å finne uttrykk for det man bare aner.
Vår skjebne
Som leser av denne boka kan man være uenig og ikke godta denne beskrivelsen. Eller man kan gjøre som jeg – godta at slik er det, dette er vår skjebne som dagens mennesker. Da kaster boka et skjevt blikk på det som former oss. Den forteller meg at jeg er virkelighetsfjern pga. etterkrigskulturen jeg er vokst opp i, at jeg har tatt meg en utdanning som har gitt meg et språk som jeg skjuler virkelighetsfjernheten min med, og at dette språket er som skapt for å gjøre meg til en som konsumerer og som tror at det jeg trenger, er noe som kan kjøpes.
Eksperter på sanselighet?
Boka forteller meg at jeg ber tenke over hva jeg gjør. Min verden – litteraturvitenskapens og medienes verden – er ikke en sanselig verden. Som lærer er det bra å lære barn og ungdom å bruke medier, men det er like viktig at de lærer seg å danse, synge, tegne, dikte og drømme. Som mediemennesker burde vi kanskje bli eksperter på det sanselige – i tillegg til å være eksperter på det tekniske – for slik å passe på at vi ikke bruker mediene til å forvirre folk med. Le Brun spør oss faktisk, hvem vil vi mediemennesker være på lag med? Vil vi være på lag med kapitalismen eller det utnyttige, fantastiske livet?
