Arabisk vår i Tromsø
Sterke beretninger om den arabiske verdenen før, under og etter fjorårets revolusjonsbølge preget årets utgave av Tromsø internasjonale filmfestival, der programmet nok engang bød på mange interessante filmer til skolebruk.
Artikkel skrevet av: Trond Heum
Revolusjonene i Tunisia, Egypt og Libya dominerte det internasjonale nyhetsbildet i 2011. Hendelsene var nærliggende å ta opp i flere skolefag. Historiefaglig kunne opplysningstidens ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og menneskerettigheter løftes ut av historiebøkene og aktualiseres gjennom mennesker i arabiske land som med fare for eget liv krevde demokrati og ytringsfrihet. At aksjonistene brukte internett og sosiale medier for koordinering og dokumentasjon, gjorde hendelsene relevante å belyse også fra mediefagets ståsted. Det sterke innslaget av unge mennesker i revolusjonskampen, og ikke minst den kvinnelige deltakelsen, ga også mange innfallsvinkler til å arbeide med utviklingstrekk i de arabiske landene fra ulike sosiologiske og andre samfunnsfaglige perspektiver.
Revolusjonen og veien videre
Selv om regimene til slutt falt i Tunisia, Egypt og Libya, bør revolusjonsbølgen i de arabiske landene fortsatt være relevant å arbeide med i skolen. Kampen mot undertrykkende regimer er jo på ingen måte over. Og i de landene som nå skal legge grunnlaget for en ny og bedre framtid, venter mange utfordringer. Demokratiske institusjoner skal etableres, og det skal skapes spillerom for pluralisme.
Dette aspektet var særlig framtredende i dokumentarfilmen Rouge Parole (2011) av den tunisiske filmskaperen Elyes Baccar. I filmen sees det tilbake på revolusjonen som ble utløst da 26 år gamle Mohammed Bouazizi i desember 2010 satte fyr på seg selv i protest mot myndighetene. Det er sterke historier som formidles gjennom kryssklipping mellom øyenvitneberetninger og autentiske bilder fra demonstrasjonene som førte til regimets fall. Filmen reiser også et viktig spørsmål angående framtiden: Hvordan skal mennesker som er vant til å forholde seg til én mening, nemlig regimets, lære seg å leve sammen i et samfunn hvor et mylder av nye stemmer og synspunkter gjør seg gjeldende? Medienes situasjon er også totalt forandret. Fra å være rene talerør for myndighetene, har mediene nå fått ytringsfrihet. «Men hva ligger i det? Betyr det at jeg kan skrive like fritt som en blogger?» spør en journalist seg i filmen.
Problemet med denne, og andre dokumentarfilmer om den arabiske våren på festivalprogrammet i Tromsø, er at de blir for lange. Behovet for å sette ord på følelser og dokumentere regimenes overgrep er stort, og har trolig gjort det vanskelig å klippe ned materialet. Filmene kan likevel anvendes i skolen ved at man viser utdrag. Og for medieelever kan det jo være en egen utfordring å diskutere hvordan filmene kunne vært klippet ned.
Kvinner mot menn
En film som derimot med hell kan vises i sin helhet i skolen, er spillefilmen 678 Kairo (2010) av den egyptiske regissøren Mohamed Diab. Her følger vi tre kvinner med ulik sosial bakgrunn som blir utsatt for seksuell trakassering fra menn. Kvinnene finner hverandre og slår tilbake med metoder som får alvorlige følger. Dette er en vellaget og spennende multifortelling som kan igangsette viktige debatter om kjønnsroller, kvinnesyn og diskriminering i et større perspektiv. Filmen, som hadde premiere rett før revolusjonen i Egypt, ble også vist under Film fra Sør-festivalen i Oslo sist høst. Den vil nok særlig egne seg i samfunnsfaglige programfag som sosiologi og sosialantropologi.
Mens 678 Kairo er en velfungerende multifortelling, var det for øvrig flere festivalfilmer i Tromsø i år som åpenbart brøt med de ofte overdrevent tilfeldighetsstyrte krysningspunktene i filmer bestående av flere historier. Eric Mendelsohns 3 Backyards (2010) er en slik film. Her følger vi flere karakterer og hendelsesforløp hvor vi hele tiden undrer på når og hvor krysningspunktene kommer, uten at de kommer. Et annerledes, men interessant regigrep.
Kontroversiell iscenesettelse
Ruben Östlunds Play (2011) tar utgangspunkt i en serie ran utført i Gøteborg for noen år siden av ungdommer med innvandrerbakgrunn. I Østlunds iscenesettelse følger vi fem innvandrerungdommer som på intrikat vis trakasserer og stjeler fra svenske gutter. Filmen er kontroversiell fordi den fort kan dra seerne inn på et stigmatiserende spor. På den andre siden er det nettopp fordommene regissøren ønsker å utfordre oss på. Dette problematiserende aspektet kommer blant annet fram når innvandrerguttene til slutt spør sine ofre om hvordan de kunne være så dumme og vise mobiltelefonen sin til en gruppe fargede ungdommer. Filmen belyser også temaet gruppedynamikk, og setter dessuten et kritisk lys på voksnes manglende nærvær og evne til å hjelpe barna ut av vanskelige situasjoner. Den er også filmatisk interessant. Gjennom lange tagninger og utstrakt bruk av improviserte dialoger skapes en svært realistisk ramme for handlingen. Play vant Fredsfilmprisen under TIFF 2012, og ble også vist under Bergen internasjonale filmfestival høsten 2011.
På siden av verden
Den norske kunstneren og filmskaperen Thomas Østbye setter med dokumentarfilmen Imagining Emanuel (2011) fokus på et svært aktuelt tema: identitetsløse flyktninger. Vi følger “Emanuel” som hevder at han har flyktet fra forfølgelse i Liberia. Han er uten identitetspapirer og kan verken lese eller skrive. Norske immigrasjonsmyndigheter mener imidlertid at han må være fra Ghana, og at det ikke er grunnlag for å gi ham opphold i Norge. Norsk politi prøver derfor å sende «Emanuel» tilbake til Ghana, som ikke ta imot ham. Filmen drøfter hvem Emanuel kan være, gjennom stemmene til filmskaper, “Emanuel” selv og representanter for politi og immigrasjonsmyndigheter. Den belyser også et mer allment spørsmål om hva som egentlig skaper og former identitet. Som film er Imagining Emanuel vellaget, med lange tagninger som tvinger oss tett på historien. Det benyttes også varierte fortellermåter fra ulike dokumentarfilmtradisjoner. Alt i alt en sterk beretning om et menneske som lever på siden av den verdenen som utspiller seg foran øynene hans. En utmerket film til bruk i krysningen mellom samfunnsfag og mediefag.
Rouge Parole: Sterk beretning om revolusjonen i Tunisia og utfordringene på veien mot et demokrati. Foto: TIFF Presse
I filmen 678 Kairo tar tre kvinner kampen opp mot seksuell trakassering i det egyptiske samfunnet. En vellaget og spennende film som bør egne seg godt i skolen. Foto: TIFF Presse
Fra Play, en kontroversiell og vellaget film som utfordrer oss på fordommer og belyser gruppedynamikk. Foto: TIFF Presse
Imagining Emanuel: Vellaget dokumentar om en identitetsløs flyktning. Foto: TIFF Presse
