HVOR HAR VI VÆRT? HVOR ER VI I DAG? HVOR SKAL VI?
av Per Terje Naalsund
Mediepedagogikk og mediekompetanse er en bok som ønsker å revurdere og revitalisere mediepedagogikken i Norge. 13 forfattere bidrar med artikler om læring og danning, og mange av dem forsøker å vise vei videre for mediepedagogikken i en mediekultur der motsetningene mellom medial utfoldelse og digitale, kommersielle krefter blir stadig tydeligere.
Vegard Frantzen og Daniel Schofield (red):
Mediepedagogikk og mediekompetanse. Danning og læring i en ny mediekultur.
Fagbokforlaget, 2017.
14 kapitler, 323 sider.
Er det liv i mediepedagogikken fortsatt? Det er sikkert flere enn meg som har følelsen av at det er lenge siden mediepedagogikk har vært viktig — i alle fall i skolen. Men nå virker det som om det er i ferd med å vokse fram et nytt miljø av medieforskere som har lyst til å revitalisere faget. I Mediepedagogikk og mediekompetanse gjør de opp regnskap med de siste tyve årenes mediepedagogikk for å kunne fortelle hvor vi har vært, hvor vi er i dag og hvor vi kan gå videre.
Engasjerende om utfordringer
Redaktørene har fått både nye og erfarne forskere til å gi sitt bidrag til denne selvrefleksjonen – og selv om boka er sterkt preget av kravene som stilles til publisering av forskning innen dagens akademia, så merker jeg at den klarer å engasjere meg. Jeg engasjeres av viljen til å gi oversikt over mediepedagogikkens historie, jeg engasjeres av å kjenne igjen mange temaer som var viktige for meg da jeg trådte inn i dette landskapet rundt tusenårsskiftet, og jeg engasjeres av forsøkene på å møte utfordringene fra den nye mediekulturen med et svar på hva som trengs nå — i skolen.
Ja, for boka er opptatt av det, hva skolen bør gjøre, og ikke i fullt så stor grad av hva skolen trenger av ny mediepedagogikk for å kunne utføre dette oppdraget som mange av artikkelforfatterne vil gi skolen. Men det kommer kanskje i neste bok?
Digitale ferdigheter — og mediepedagogikkens status
Et tilbakevendende tema i boka er skolens definisjon av digitale ferdigheter som en av de grunnleggende ferdighetene. Mange av forfatterne i boka forteller at det mediepedagogiske synet på digitale ferdigheter ikke nådde fram til utdanningsmyndighetene ved forrige skolereform i 2006. Dette har både ført til at et for instrumentelt syn på «det digitale» råder i skolen, og at det vi kan kalle mediesiden ved det digitale, ikke lenger synes å spille noen rolle i debatten om skolen. Teknologiske aktører har overtatt feltet, mens mediepedagogikken har blitt marginalisert.
Jeg synes boka oppriktig forsøker å møte denne situasjonen med å undersøke mulighetene for — og ha et sterkt ønske om — å revitalisere mediepedagogikken og ved at den diskuterer fra mange sider hvordan en ny definisjon av digitale ferdigheter i skolen burde være.
Nye veier for mediepedagogikken?
Jeg oppfatter det som om redaktørene ønsker å vise vei i mediepedagogikken, og i den forbindelse sorterer de fagfeltet i retninger og revurderer faghistorien. Det er flere tekster som blir utsatt for denne revurderingen, blant annet hevdes det et par ganger at Henry Jenkins programartikkel om «21st century skills»fra 2006 ikke treffer bredt nok for å fange opp de utfordringene som melder seg for mediebrukere i dag. Grunnen er at det nå ikke lenger holder med digitaleferdigheterfor å navigere i et stadig mer utfordrende og omfattende medielandskap, men at det er blitt nødvendig med bevissthet om det digitale som sådan og måtene dette påvirker livet vårt på.
Et annet verk som blir gitt en sentral plassering i historien om mediepedagogikken i Norge, er David Buckinghams bok Media education: Literacy, learning and contemporary culturefra 2003. Denne boka — og den britiske mediepedagogiske tenkingen generelt — har hatt stor innflytelse på det norske mediepedagogiske fagmiljøet. Her skriver redaktørene at denne boka «i forhold til tidens ånd» nå framstår som «noe» problematisk, med den begrunnelse at Buckingham ikke var nok opptatt av produksjonen av medietekster, Jeg synes ikke dette virker helt overbevisende, særlig siden redaktørene i setningen før innrømmer at Buckingham la vekt på aktive arbeidsformer og medieproduksjon. At jeg henger meg opp i dette, skyldes at Buckingham ellers er den mest brukte referansen i boka. Flere kommentarer ellers i boka tyder på at grunnen kanskje heller kan være at vi er på vei inn i en situasjon der det ikke lenger er mulig for lærere og forskere å være ekspert på «de andres bruk av mediene». Jeg liker ydmykheten i redaktørenes spørsmål «om ungdoms sosiale praksiser og mediebruk virkelig anerkjennes og forstås av forskere» og tenker at dette kan være en grunn til at det er vanskelig å komme med en oppskrift på mediepedagogikk akkurat nå.
Liv og medier
I boka blir viktigheten av mediepedagogikk begrunnet med at mediene nærmest har «blitt uunngåelige for hvordan vi lærer, kommuniserer og forstår verden» og at man «ikke lenger kan se medier som atskilt fra kulturen og de sosiale strukturene i samfunnet». Faget er altså i seg selv tverrfaglig og kunne altså favnet bredere, eller gått dypere. Under lesningen forundres jeg av hvor lite dialog det er med andre tekster enn de mediepedagogiske. Generelt virker mediepedagogene mer bekvemme med å diskutere medieteori enn på å belyse livet i omgang med mediene.
Jeg synes det er få referanser til samtidig filosofi, sosiologi, estetikk, psykologi mm. Jeg merker at jeg liker de artiklene som trekker andre synspunkter inn i mediepedagogikken og klarer å se på mediene som en del av livet.
Særlig Svein Østeruds går bredt og dypt i sin artikkel om hvordan mediene kan sees på som et slags grensesnitt, som vi kan bruke enten for å nå over til andre eller til å avgrense oss fra andre. Her klarer han å knytte 22. juli-terroren til det daglige livet i klasserommet der lærerne hele tiden står i situasjoner der teknologien skaper muligheter for elever til å engasjere seg eller å melde seg ut. Soilikki Vettenrantas «En mediepedagog blir til – et livshistorisk perspektiv» får meg til å tenke at det tross alt er altfor tidlig å vite hvilken betydning mediene vil vise seg å ha hatt i livet til de som er unge i dag. Odin Fauskevågs «Bidreg digital teknologi til danning?» viser vilje til å knytte mediepedagogikken opp til andre fagområder ved å diskutere teknologien ut fra filosofiske teorier om anerkjennelse og kjærlighet.
Det digitale paradis
I boka tegnes det et bilde av en dyp kløft mellom skolens begrensede bruk av medier og måten medier ellers mer eller mindre totalt preger resten av samfunnet på. Både unge og voksne lever i dag i en stadig mer digital verden. Ord som «digitale borgere» brukes som begrep i noen av tekstene, og jeg kan under lesningen ofte få inntrykk av at det finnes et digitalt paradis, der personer sømløst kan integreres i samfunnet ved hjelp av medier, teknologi og rett form for kritisk bevissthet. De fleste artiklene problematiserer riktignok livet i det digitale samfunnet, men likevel ofte ut fra en forestilling om at det kunne vært et godt, velfungerende og harmonisk samfunn for oss alle bare alle fikk tilstrekkelig mediekompetanse.
At det finnes en medie- og teknologioptimisme blant mediepedagogene er forståelig, for jeg tror ikke noen ville blitt mediepedagogisk forsker uten denne kjærligheten til medier. Likevel kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvordan det ville vært om det var omvendt: at de feiret de få eksemplene på vellykket mediebruk som et lite under i stedet for å fokusere på hvor dårlig det står til med mediekunnskaper, -ferdigheter og -bevissthet blant folk flest.
Disrupsjon og selvregulering
Jeg tror nemlig ikke at det er slik at digitaliseringen av samfunnet kan beskrives som en suksesshistorie. Jeg synes jeg oftere og oftere møter begrepet disrupsjon i forbindelse med implementering av teknologi i næringslivet, for eksempel, og det er ingen tvil om at kunstig intelligens er i ferd med å endre arbeidslivet på radikalt vis. Jeg tenker at vi alle i dag er mer eller mindre «disrupted» av det digitale, og at dette særlig kjennetegner arenaene der ungdom ferdes, både hjemme foran datamaskinen, ute blant venner og på skolen. Kanskje er forhandlinger om det digitales plass i livene våre den nye normalen?
Jeg tror vi alle har indre monologer om vårt forhold til det digitale, og derfor liker jeg så godt Ole Erstads referater fra mediedagbøkene til ungdomsskoleelever i artikkelen «Digitale læringsliv — integrerte mediepraksiser og mediepedagogiske utfordringer», for kanskje trenger vi alle å føre en slik dagbok, der vi tenker over hva vi bruker tiden vår på, og slik åpner opp for en type sjølomsorg som blant annet Michel Foucault har vist er blitt brukt helt siden antikken for ikke å la seg overvelde av krefter inni og utenfor oss.
At skolen reagerer på denne disrupsjonen av tradisjonell skolepraksis med å stenge av, kontrollere og regelstyre, er forståelig. Ideelt sett burde de unge (og ikke minst vi voksne) være i stand til å selv-regulere forholdet vårt til det digitale — og skolen kan kanskje i større grad bli bevisst dette behovet for å øve på selvregulering i stedet for å velge mellom avmakt og kontroll — som er en strategi som jeg tror automatisk fører til at skolen får for stor avstand til fenomenene de skal gi elevene bedre forståelse av. Jan Frode Haugseth er inne på dette når han i «En mediepedagogisk samtidsdiagnose: Digitale ferdigheter i mediereguleringens tidsalder» argumenterer for at det er nødvendig å legge vekt på andre sider av digitale ferdigheter enn det som har med bruk å gjøre: nemlig å forstå maktforholdene som styrer medietilbudene vi bruker, å kunne drøfte egne valg og å være i stand til å koble seg av.
Disrupsjonen det digitale utsetter oss for, gjør det kanskje mer forståelig at så få lærere har dype, digitale ferdigheter. Det er mye motstand som skal overvinnes for å mestre dette feltet, og kanskje må man være «ildsjel» for å gjøre det. Fredrik Mørk Røkenes har en inspirerende artikkel om «Digital kompetanse i lærerutdanning og i høyere utdanning» der det ikke levnes noen tvil om at mange fagmiljø vet hva lærere bør kunne for å inneha digital kompetanse, men spørsmålet er kanskje om vi støtter lærere nok til at de orker å ta på seg oppdraget med å være «inne» i den digitale kulturen lenge nok til at de får både «ferdigheter, didaktisk kompetanse, kunnskap om læringsstrategier og egen digital danning»? Først da blir de i stand til å kunne la det digitale være en naturlig del av undervisningen, i stedet for å tro at det kan avgrenses til målstyrt arbeid med digitale ferdigheter slik det trolig gjøres av flere lærere i dag.
Ny skolereform — ny mediepedagogisk praksis?
Flere av artiklene kritiserer skolen for at den digitale praksisen i skolen ofte har begrenset seg til å støtte opp under muntlig og skriftlig opplæring. Power point og Word er vel grunnelementene i elevenes digitale opplæring i Norge, kanskje i tillegg til mer eller mindre tilfeldig Google-opplæring og ofte lite interaktiv bruk av kommunikasjonsplattformer som Its learning og lignende. Jeg tror dette er en naturlig følge av digitale ferdigheter ble en grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving og snakking. Det har vært lettvint å la digitale ferdigheter støtte disse andre praksisene.
Dessverre har det ikke bare ført til et instrumentelt syn på det digitale, men også trolig vært et bidrag til å skyve skolekulturen i retning av datamaskinene og vekk fra det sanselige, det kroppslige og tanken. Å bruke medier både konkret og som fenomen til å åpne opp for et rom for det sanselige, det kroppslige, tanken/refleksjonen og det etiske/demokratiske synes for meg å være utfordringen framover.
Den kommende reformen i skolen vil også påvirke posisjonen til det digitale; når helse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling blir satsningsområder i skolen, vil samtalene i skolen måtte bevege seg i retning av flere av temaene som er tatt opp i denne boka. Den kommende reformen er i alle fall en utvikling i skolen som kommer mediepedagogikken i møte, og ikke de teknologiske interessentene. Det kan bli spennende.
Kanskje kan skolen lære av mediepedagogene hvordan de skal forstå medienes rolle på disse områdene — og kanskje vil mediepedagogene bli utfordret av skolen til å utvide «mediepedagogikken» i retning av det som Schofield antyder som nytt tema: det dobbelte ansvaret vi har, altså ikke bare ansvaret for å utvikle oss selv og våre ferdigheter, men også det å være i stand til å ta ansvar og engasjere seg i verden rundt oss.
Som et forarbeid til dette arbeidet, synes jeg de fjorten artiklene i Mediepedagogikk og mediekompetanse: Danning og læringi en ny mediekultur gir et godt fotfeste.
Per Terje Naalsund er tidligere redaktør av [tilt]-mediepedagogisk tidsskrift. Han er litteraturviter, jobber som lærer og studerer gestaltterapi.
